Om å dele paraply

Vi gikk ned gaten, min paraply og jeg, da det plutselig uten forvarsel begynte å regne kraftig. Jeg slo opp min paraply, meget fornøyd med meg selv. For det var ikke uten en viss intuisjon jeg tok den med meg denne ettermiddag.

Det regnet kraftigere enn det noen gang har gjort siden jeg flyttet til byen. Jeg mener, jeg er jo vant til det, men ikke i urbane omgivelser. Derfor moret det meg godt å se de uforberette som tok ly under tak og balkonger. Museene, for eks. er aldri så fulle som når det regner..

På gaten ble jeg forbiløpt av en ung kvinne. Hun var våt og kald og noget rådvill, for hun fant ingen flukt fra den åpne himmel. Tross hun etter all sannsynlighet allerede hadde pådratt seg en kraftig forkjølelse, fant jeg det hensiktsmessig å ta affære.
"Hei du," ropte jeg. "Ta plass. Her er rom for to."
Hun var ikke motvillig, og pustet lettet ut.
"Takk." sa hun
"Det var da så lite. Hvor skal du? Jeg skal ingensteds, så jeg kan like gjerne følge deg."
"Jeg skal på Teaterundervisning. Jeg er skuespiller."
"Jasså. Du spiller altså roller."
"Ja. Jeg er hvem andre ber meg om å være."
"Høres ut som du ikke liker det."
"Nei. Jeg liker det ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne male."
"Male?"
"Ja. At jeg var kunstner."
"Er ikke en skuespiller en kunstner?"
"Nei. Bare en som etterligner oppdiktede karakterer."
"Du spiller altså karakterer?"
"Ja."
"Ikke personer?"
"Hva er forskjellen da?"
"Hvorfor ikke begynne å male da?"
"Nei!! Det er så vanskelig."
"Javel."
"Kan du male?"
"Går ikke begge deler ut på menneskeskildring?"
"Hva mener du?"
"Har ikke all kunst felles mål?"
"Jo. Kanskje."
"Spiller det da noe rolle hva slags kunst du bedriver?"
"Nei. Kanskje ikke."
"Kanskje ikke."
"Vel, her er det. Takk for turen."

Vi ga hverandre navn og hender og tok farvel.