Kjærlighet som fornybar ressurs

Utrtoskap synes å være kjærlighetens drifkraft.

En fornybar ånd/energi som når den opphører, har gått tom for de nødvendige tilføringsmidler den trenger for å overleve. På dette stadie er kjærligheten død. Men, den vekkes til live igjen når de oppsparte midler har rasjonert nok energi til igjen å drive det sukkersøte hjul, som spinner dette mysteriets følsomme tråder! Påny blir det vår, og hormonene blomster lik såpebobler fra en beholder hvis innhold man som barn aldri forsto seg på, eller begrep virkningen av.

Hvorfor sier jeg dette, lurer man sikker? Jo, fordi min kollega - hvis jeg ikke tar helt feil - har et forhold på si. Og da jeg alltid søker å forstå mine omgivelser, gjør jeg følgelig intet unntak med å etterforske denne sak.

Det hele begynte da jeg for noen dager siden løp inn på hennes kontor for å rekke en telefon som ingen andre tok. Døm om min overraskelse da jeg på hennes pult finner et bilde av en naken kvinne. Fotografiet var tydelig tatt i opphisselse, for kvinnens ansikt var bare delvis kommet med. Kamerat var holdt for høyt i det gjeldende øyeblikk. Jeg kunne altså ikke identifisere kvinnen, hverken da eller senere. Noe som erget meg i etter tid. Mer om det siden.

De neste dager forbauset det meg lite at min kollega opptil flere ganger daglig hvisket i telefonen. Med ett tilfelle kom hun også i døren, før hun lukket den og fortsatte en samtale. Hmm!! Hva skulle alt dette bety?

Imidlertid gjorde jeg ingen konklusjon før min kollega begynte å spise lunch ute. Det har hun aldri tidligere gjort. Hennes fravær ble for hver gang lenger og lenger, og til sist tok hun seg også halvtimer fri også utenom lunch-tiden!!

Så endelig. I går når jeg skulle ut å ta en røyk, møtte jeg en ung kvinne i døren. Hun kastet et kort blikk på meg, likeledes gjorde jeg. Men vi hilste ikke. Det var unødig, noe vi begge viste. Vi skulle nemlig møtes igjen. Vår intuitive sans var på bølgelengde, og vår evne til fremsyn alldeles trofast.

Vel oppe på kontoret igjen hilste vi. Hun hadde et løst håntrykk, noe som alltid irriterer meg, så jeg bestemte meg for å legge henne for hat. Spørsmålet nå var om dette var samme kvinne som på bildet? Umulig å si, dessverre. Hvis ikke, er det rimelig å tro at min kollega ikke bare har konventert til den lesbiske arena, men også har flere kvinnelige affærer.

De ble for øvrig ikke lenge, men forsvant fort ut til lunch..

Det som er litt bekymring verdi er hennes samboer, som er mann. Kan han ikke lenger gi henne det hun trenger. Møter han ikke hennes krav og behov? Har han ikke mer tilføringsmidler og gi? Er han like utbrendt som henne, og har kanskje også ande forhold?
Hvem vet? Jeg finner det hele besynderlig..