Enkelte dager hater man hele menneskeheten. Disse er de verste dager av alle. Men likevel så tilfredsstillende! For har ikke mennesket gjort seg hat skyldig? Får de ikke etter fortjeneste? Er ikke denne motvilje berettiget, og heller ikke ubetinget? Men hvordan reflekterer dette tilbake på en selv? Hva slags menneske er i stand til å hate menneskeheten?
Ah! Overflødige dypsindige spørsmål, som i liten grad opptar en når man spaseret rundt i gatene og skuer stykt på alle passerende. Når man bjeffer til den minste forstyrrelse, når man vil ha sitt hat for seg selv, ikke dele det med noen, ikke gi noen adgang til denne fantastiske galskap. Bevisstheten om det meningsløse ved alt er da særlig sterk, det nytteløse og håptomme ved tilværelsen gjør seg gjeldende. Noen ved øyekontakt ser skremt på en, og trår til sider for ens forrykte blikk. Man tenker man kan komme til å skade noen. Man får lyst til å skade noen. Man handler i affekt. Man sparker kanskje til en skitten udressert liten hund. Man kaster sigaretter i vesker og bæreposer. Man gjør alt slags små fikse triks, opererer som en urban terrorist med sine innfall. Hver besyndelighet en ser, hver forbrytelse som gjøres, bidrar til å øke hatet. Til slutt kan man ikke annet enn å flykte vekk, gjemme seg på sin hybel og vaske sin sjel ren med all tilgjengelig kunst og sjønnhet. Men hvor lenge til man igjen blir fordervet....