om å danse med mopp!

Belladonna, det sjøsyke vanvidd snorker i tang og leire. Sølvsand spinner I--I -Her har noen satt sin fot; det er varmt. Åtsler etter døde bikkjer, skyggen av en lavtflyvende måke....

(BUDDA DUKKER OPP I EN BAKGATE, SIER HAN HAR LÅST SEG UTE MED NØKKELEN INNE OG HAN ER BARFOT -- NOEN HAR STJÅLET MINE SKO, HYLER HAN RASENDE OG TREKKER EN RUSTEN NØKKELRING FRA ØRET SOM HAN VEKSLER I MYNT MED EN FILLESAMLER)

Hard to belive? Mystifiserte brikker av gateløp. Tørre takrenner. Brygger. Neonmenn. RØDE menn lokker meg til å trå ut i trafikken.

(POETEN LIGGER I EN GRØFT; MØKKA FULL, DEN DEKADENTE DRITT. HANS KLÆR ER REVET I FILLER, LOPPER, MARK, FLEKKER AV SÆD OG VIN, ABSINT, OPIUM. HANS PENN ER BRUKKET OG HANS VINGER KAPPET. INGEN SUKSESS UTEN MOTGANG, SIER HAN. MAN BLIR MER BERØMT AV SPOTT ENN SKRYT)

Aspect; hint om kontinentale reiser
amerika shorts og korte strømper.
Containere fyllt med bølgeblekk,
parken blomstrer blå;
nyklippet gress dufter kløende..

(CASABLANKA VÅKNET EN ETTERMIDDAG UTEN BRØD! HVA HADDE SKJEDD? SJARMØREN MÅTTE SOM KONSEKVENS AV ALDERDOMMEN SPISE VIAGRA)

En episode

Jeg kom til å støte på et 'timmer jeg har sett også tidligere, og lagt merke til; hun har nemlig en rekke særegenheter: snakke med seg selv, hånle til aviser, sprette vekselsvis frem og tilbake i stolen, osv.. Nok en gang skulle min nysgjerrighet føre meg for vidt...!

Jeg satt på kafe, fordypet med min penn, da jeg plutselig ble tilnærmet av dette mennesket.
- Hei, hei, ropte hun fra bordet ved sidenav. - Deg har jeg sett før.
Jeg så opp.
- Ja, sa jeg.
- Hva heter du?
- Kornelius.
- Tove, sa hun, og jeg ga henne høflig hånden.
- Hva er det du gjør? Studerer du?
- Ja, sa jeg. Alltid.
- Hva?
- Alt.
- Som hva?
- Akkurat nå studere jeg deg.
Hun lo. Kan hende en smule sjarmert. Vi snakket om likegyldige ting; yrke, studier, musikk, osv.. Etterhvert foreslo hun at vi skulle flytte oss til et annet sted - her var så stille - et sted vi kunne spille biljard.
- Biljard, sa jeg? Hvor? Nei, det svarte hun ikke på? Det var ikke langt. Hva heter det? Nei, det visste hun ikke. Hva slags sted var det? Hun svarte unnvikende, kort; om hun svarte i det hele tatt..
Vel, etter mye om og men lot jeg meg overtale. Vi tok fatt..

Jeg må innrømme at jeg hadde en vag mistanke. Imidlertid; hun kverulerte meg vekk fra den, men å lede meg i et besværlig mønster gjennom kvartaler, forbi bygårder og tørre takrenner; og før jeg fikk sjokk på meg-------- gikk hun inn på byens mest gjennomførte homobar!!!!------------

Hvem vet hva hun ville der med meg. Gruppevoldtekt? Ran? Seksuelle eksperimenter? Perversiteter? Sexslave for høst melankolske mannegriser?
- Vent, sa jeg.. Vi tar en røyk før vi går inn, og fikk lokket henne tilbake.
- Vel, jeg bryter ut.....Dette er ikke helt mitt sted..
Hun ville overtale meg, men forgjeves. Jeg sa adjø og gikk.

Håper jeg ikke har fått en fiende i et farlig miljø!!

bekjempelser, helselige +++

jeg er syk. fanget en forkjørelse et sted. helst fra kulden kanskje.

(det er som en rus! (..) synskarpheten reduseres, lungene krymper, sansene svekkes, hjernebølger spruter ut av skallen, tungen smaker blod, oppfattelsesevnen snur seg; man kan tydelig se elektroner og molekyler, Kort sagt; ---------..) -

Imidlertid, når man kjemper en desperat kamp mot sin helse (som visst bare vil en vondt), kan man lett overse eller gå glipp av de enkleste ting (det var det jeg sa ovenfor). For eksempel glemmer man å hilse på selebre personer sem Bjørn Hemmer; (som står rett ved deg), fordi man er besatt i å løse en knute på ledningen til støvsugeren! Slik oppstår flaue situasjoner ganske lett..

"""Vær overbærende: Jeg er under affekt, kan ikke ta ansvar for mine frekkheter; udugeligheter, forbrytelser (osv,..). --"""

Kanskje skulle jeg vise mer hensyn og holde meg hjemme? Smitterisikoen er tross alt betydelig, og å smitte en kollega eller fem, vil være særdeles uheldig da jeg bare har to.. (på kontoret, that is...) --- Æsj! det renner snørr på tastaturet....

- tilbake om fem -

I accept caos, but do caos accept me!!? -bd-

Boklansering her på madag. Det innebærer selebre gjester, journalister samt extra utstilling og reklamasjon. Tiden er knapp, og vi har såvidt begynt forberedelsene.
---min beskjedne stilling som sivilarbeider er nå fordelaktig -endelig!!!- jeg har intet ansvar om vi/jeg fucker opp!!!!---- hihi...


En kopp te? ja takk... Skal det hjelpe mot halsen? Lipton? nei, gi meg en sigarett.

har hodepine - må spy!!!


- man lager ikke føtter til sko, man lager sko til føtter, sa hun og tørket seg med sevietten uvitene om at den var tilgriset av suppe.
hun fortsatte: det er et ubestridelig logisk faktum. Du forsår; man lager ikke føtter. De lar seg simpelthen ikke produsere..
- du har suppe i ansiktet, bemerket jeg.
hun grep min urørte serviett og tørket seg på ny, før hun fra vesken fisket opp et bedårende lite speil.
- man lager ikke speil til ansikt, man lager ansikt til speil, sa jeg.
- nettopp. du har forstått det.
- det lar seg simpelthen ikke produsere..

tittel: å produsere ansikt...
tx: TW--- clp hds..---

Alminnelig gal

I den ville narkotiske natt hvor poemets umiskjennelige kåtskap sprer fuktighet
og grøde til kondomerte hannkjønns pulserende galskap, sitter levitanske
hore-engler med bena i kryss og fornekter dem tilværelsens formål.
En hallik bryter gjennom med slavisk trang til dop. Integrerte fillesamlere og
flaskepantere holder seg foreløpig i bakgrunnen sammen med kadetter, kvinnehatere,
transvestitter, genier, og andre demente folkefiender..

Hymne til sjøtang og grønn tære, østers og erotisk mat. Gi meg de gylne pærer,
fantastiske frukter fra eksotiske strender og palmer, fluorida og syngende aper.
Krystallkroner og safirer og nakne regnbuer. Å rømme, rømte, rømmer…
De lager vin av bønner, fluor av den varme horemanns besmittede sperma. Syfilis!
Syfilis! For evig dømt til galskap. En rutinert dranker og sersjant står puslet ved
at noen har vandalisert hans stjålne Porsche.

Ekstravagante! Deres kjever biter sammen over Deres tunge, og grønne dverger på stylter
står nedunder og fanger det dryppende blod i små gjennomsiktige krukker, og lagrer det
på fabrikker. Hva er det de bruker det til? Vi har rett til å vite. Og inn kommer frøken Rose, som alltid er i besynderlig godt humør, som alltid smitter andre med sin naive glede og lettsindige mine. Likevel er det noe som spør; hva er det jeg ikke forstår?

I går

Jeg kom til å treffe på en finne på Karl Johan, som usjenert spurte meg om røyk. Han snakket et rent engelsk språk,  og fortalte at han var uteligger. Hans ubarberte smil og manglende tenner, samt ullteppet han bar på, bekreftet dette. Han snakket ustanselig. En hyggelig mann, i sannhet, og ganske beruset. Plutselig tok han fra innelommen i jakken frem en flaske russisk vodka. Han hadde stjålet den idag, sa han. Denne og fem store flasker pils. Men de hadde han drukket. Nå tømte han også denne.  Nå skulle han videre med bussen vestover i byen. Det spilte for øvrig ingen rolle om han tok 30 bussen, 31 bussen eller 32 bussen, for han skulle bare fem stopp. Han gikk av på det 4.
 På turen til Frogner Kirke satt han i setet ovenfor meg, lykkelig over å ha sneket seg på bussen.
- One does not always have to pay, sa han. Og satte seg til å spille bass.
- I prefer bass, you know. I always have a song stuck in my head. Now, when ya play bass, you'll need all your fingers, and to of them like this. You see. To get an A and a D at the same time. Then hit both of 'em. Tu de da dee daa...
 
Før han gikk av fikk han rulle nok en røyk av meg. Nå skulle han på butikken etter mer øl.
- I need not worry 'bout the BIP BIP thing. You know the BEP BEF thing? Yeah! They dont have the BEP BEP thing. One can simply put bottles in ones pocket and walk out. You know, to make it through the night... Well, have a nice day. Thanks. Bye.
 Han dro teppet etter seg gjennom bussen og satte det fast i døren når den ble lukket. Jeg kunne se bussføreren i speilet. Hans urolige mine. Han lukket opp døren, mannen slapp fri, og vi dro avsted...
 
I 21.30 tiden var jeg på vei til å besøke min venn Fergemannen, da jeg ble overrasket av et plutselig nedbør. Ett av disse kraftige med dråper store som druer, og som aldri varer særlig lenge. Jeg stilte meg under en busk, i vente på at det skulle gi seg. Men det skjedde ikke. Jeg ga opp, og gikk hjem, gjennovåt og ille til mote. Nå har jeg pådratt meg en stygg hoste. I sannhet lovende utsikter mot ferien...

Eksperiment

Tittel: Lørdag 17. juli

Skrive 24 dikt på ett døgn, hvorav hvert dikt representerer sin time. De vil alle utelukkende kun få denne times oppmerksomhet, før de foreligger som endelige resultater. Diktene vil bli navngitt etter timens tall. Noen forberedelser eller redigeringer er uaktuelt, da dette svekker eksperimentets formål. Følgelig vil det bli tid til verken søvn eller mat; med unntak av kaffe og øl.

Diktene vil bli utgitt på denne siden.

Cemetery Polka

Uncle Vernon, Uncle Vernon, independent as a hog on ice
He's a big shot down there at the slaughterhouse
Plays accordion for Mr. Weiss

Uncle Biltmore and Uncle William
Made a million during World War Two
But they're tightwads and they're cheapskates
And they'll never give a dime to you

Auntie Mame has gone insane
She lives in the doorway of an old hotel
And the radio is playing opera
All she ever says is "Go to hell"

Uncle Violet flew as a pilot
And there ain't no pretty girls in France
Now he runs a tiny little bookie joint
They say he never keeps it in his pants

Uncle Bill will never leave a will
And the tumor is as big as an egg
He has a mistress, she's Puerto Rican
And I heard she has a wooden leg

Uncle Phil can't live without his pills
He has emphysema and he's almost blind
And we must find out where the money is
Get it now before he loses his mind

Uncle Vernon, Uncle Vernon, independent as a hog on ice
He's a big shot down there at the slaughterhouse
He plays accordion for Mr. Weiss

-tom waits

En fortsettelse, men neppe slutten..

Her fortsetter historien om min kollega, hvis seksuelle anliggender jeg redegjorde for i posten "Kjærlighet som fornybar ressurs".

Etter en lang Tirsdagskveld med diverse rusmidler, var jeg idag 30 min forsinket til jobb. For å konfrontere meg mine synder, løp jeg direkte inn på kontoret til min overrordrende for å tilstå. (La meg bemerke at det denne uken og de to følgende kun er oss to (dvs meg og hun) på kontoret, da vår sjef er på ferie). Hun tar det med et smil og annser saken for opp og avgjort, da jeg legger merke til en koffert hun har stående bak seg i hjørnet. jeg sier: Skal du ut og reise? Nei, sier hun, men snubler litt over ordet. "Jeg har gitt opp prosjekt "samboer"...

Altså: alle mine anelser er riktige. Mine profetier går i oppfyllelse. Se snart at hun flytter sammen med sin nye jentevenn..

Om å forelske seg i melankoli

Er det ikke nydelig er når en lovende dag blir spolert av et plutselig og ubeleilig nedbør! Det er en trasisjonell overbevisning at regn er opprinnelsen til melankoli; og hvor tilfredsstillend er det ikke å bli sur og våt, sint, frustrert, forbannet, fanivoldsk og hatsk, bare på grunn av en ubetydelighet som værets tilstad.

Prosjekt

Nåværende prosjekt er å lage falsk kunst. Kunstig, sådan. I all enkelhet innebærer det å produsere utifra rent tankestoff. Bryte frem med rent intellekt. Utfordringen blir å unnvike inspirasjon, eller skrive når jeg ikke er inspirert. Stunddom har jeg tidligere oppdaget hvordan inspirasjon er mangelfull og upålitelig. Hvordan den ubetinget trenger bearbeiding.

Jeg har store forventninger til dette jeg kaller en kreativitets øvelse. Dette var første produkt..

Om å dele paraply

Vi gikk ned gaten, min paraply og jeg, da det plutselig uten forvarsel begynte å regne kraftig. Jeg slo opp min paraply, meget fornøyd med meg selv. For det var ikke uten en viss intuisjon jeg tok den med meg denne ettermiddag.

Det regnet kraftigere enn det noen gang har gjort siden jeg flyttet til byen. Jeg mener, jeg er jo vant til det, men ikke i urbane omgivelser. Derfor moret det meg godt å se de uforberette som tok ly under tak og balkonger. Museene, for eks. er aldri så fulle som når det regner..

På gaten ble jeg forbiløpt av en ung kvinne. Hun var våt og kald og noget rådvill, for hun fant ingen flukt fra den åpne himmel. Tross hun etter all sannsynlighet allerede hadde pådratt seg en kraftig forkjølelse, fant jeg det hensiktsmessig å ta affære.
"Hei du," ropte jeg. "Ta plass. Her er rom for to."
Hun var ikke motvillig, og pustet lettet ut.
"Takk." sa hun
"Det var da så lite. Hvor skal du? Jeg skal ingensteds, så jeg kan like gjerne følge deg."
"Jeg skal på Teaterundervisning. Jeg er skuespiller."
"Jasså. Du spiller altså roller."
"Ja. Jeg er hvem andre ber meg om å være."
"Høres ut som du ikke liker det."
"Nei. Jeg liker det ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne male."
"Male?"
"Ja. At jeg var kunstner."
"Er ikke en skuespiller en kunstner?"
"Nei. Bare en som etterligner oppdiktede karakterer."
"Du spiller altså karakterer?"
"Ja."
"Ikke personer?"
"Hva er forskjellen da?"
"Hvorfor ikke begynne å male da?"
"Nei!! Det er så vanskelig."
"Javel."
"Kan du male?"
"Går ikke begge deler ut på menneskeskildring?"
"Hva mener du?"
"Har ikke all kunst felles mål?"
"Jo. Kanskje."
"Spiller det da noe rolle hva slags kunst du bedriver?"
"Nei. Kanskje ikke."
"Kanskje ikke."
"Vel, her er det. Takk for turen."

Vi ga hverandre navn og hender og tok farvel.

En affære

En riktig besværlig vind blåser seg for tiden gjennom våre gater. Det holdes på hatter og paraplyer svaier som flagg. Jeg fant alt dette fornøyelig, og ville ha mer. Så jeg søkte ut mot bryggene, hvor vinden uhindret kunne kaste havets bølger dit jeg stod.

Beklageligvis ble jeg snart ganske våt, og måtte søke varme. Imidlertid ville jeg gjerne hilse på Henrik før jeg fant ly. Altså; Nasjonalteatret.
På vei dit hen ble jeg oppmerksom en besynderlig scene: En urovekkende ung tigger satt opptil en skitten gatevegg, og hadde store problemer med å holde vinden fra å velte over pengekoppen. Når han igjen ville ha den til å stå, kom vinden igjen og tok den.
Jeg stanset, og betraktet nysgjerrig hvordan han grep problemstillingen. Det var for han uløselig.
”Hvorfor ikke bare holde på koppen?” spurte jeg i beste hensikt. Men da han ble meg oppmerksom, begikk han en utilgivelig frekkhet:
”Har du fem kroner til kaffe?”
”Hvis du fyller koppen med kaffe, vil ingen kaste penger i den.”
Han gjentok spørsmålet, så jeg fant frem pengepungen.
”Jeg har ti. Kan du veksle?”
Tiggeren så forskrekket på med. Han ble stum. Fant vel ingen svar i sin rådvillhet.
Jeg bannet tungt, ga han mynten og gikk.

Hørt i en bar hvor Per Heimly pleier å vanke.

(Maria sitter ved bardisken og leser Se & Hør)
Maria: Næ! Se, her er bilde av Per.
Jeg: Jeg hater Per
Maria: Han er en nær venn av meg
Jeg: (for å ro meg vekk) Den nye Edvard Munch, du liksom!
Camfletta: Han er en meget omgivelig fyr.
Jeg: Jasså?
Begge to: Ja.
Jeg: (mot øltønna) En til, takk!

Kjærlighet som fornybar ressurs

Utrtoskap synes å være kjærlighetens drifkraft.

En fornybar ånd/energi som når den opphører, har gått tom for de nødvendige tilføringsmidler den trenger for å overleve. På dette stadie er kjærligheten død. Men, den vekkes til live igjen når de oppsparte midler har rasjonert nok energi til igjen å drive det sukkersøte hjul, som spinner dette mysteriets følsomme tråder! Påny blir det vår, og hormonene blomster lik såpebobler fra en beholder hvis innhold man som barn aldri forsto seg på, eller begrep virkningen av.

Hvorfor sier jeg dette, lurer man sikker? Jo, fordi min kollega - hvis jeg ikke tar helt feil - har et forhold på si. Og da jeg alltid søker å forstå mine omgivelser, gjør jeg følgelig intet unntak med å etterforske denne sak.

Det hele begynte da jeg for noen dager siden løp inn på hennes kontor for å rekke en telefon som ingen andre tok. Døm om min overraskelse da jeg på hennes pult finner et bilde av en naken kvinne. Fotografiet var tydelig tatt i opphisselse, for kvinnens ansikt var bare delvis kommet med. Kamerat var holdt for høyt i det gjeldende øyeblikk. Jeg kunne altså ikke identifisere kvinnen, hverken da eller senere. Noe som erget meg i etter tid. Mer om det siden.

De neste dager forbauset det meg lite at min kollega opptil flere ganger daglig hvisket i telefonen. Med ett tilfelle kom hun også i døren, før hun lukket den og fortsatte en samtale. Hmm!! Hva skulle alt dette bety?

Imidlertid gjorde jeg ingen konklusjon før min kollega begynte å spise lunch ute. Det har hun aldri tidligere gjort. Hennes fravær ble for hver gang lenger og lenger, og til sist tok hun seg også halvtimer fri også utenom lunch-tiden!!

Så endelig. I går når jeg skulle ut å ta en røyk, møtte jeg en ung kvinne i døren. Hun kastet et kort blikk på meg, likeledes gjorde jeg. Men vi hilste ikke. Det var unødig, noe vi begge viste. Vi skulle nemlig møtes igjen. Vår intuitive sans var på bølgelengde, og vår evne til fremsyn alldeles trofast.

Vel oppe på kontoret igjen hilste vi. Hun hadde et løst håntrykk, noe som alltid irriterer meg, så jeg bestemte meg for å legge henne for hat. Spørsmålet nå var om dette var samme kvinne som på bildet? Umulig å si, dessverre. Hvis ikke, er det rimelig å tro at min kollega ikke bare har konventert til den lesbiske arena, men også har flere kvinnelige affærer.

De ble for øvrig ikke lenge, men forsvant fort ut til lunch..

Det som er litt bekymring verdi er hennes samboer, som er mann. Kan han ikke lenger gi henne det hun trenger. Møter han ikke hennes krav og behov? Har han ikke mer tilføringsmidler og gi? Er han like utbrendt som henne, og har kanskje også ande forhold?
Hvem vet? Jeg finner det hele besynderlig..

Gi ikke kunstneren tid til å tenke seg om!

Intriger utspilles som oftest på den offentlige scene, har jeg inntrykk av. For noen dager siden bevitnet jeg noe besyndelig…

Jeg hadde spinnet tanker og tankestoff hele dagen, og min frustrasjon over ikke å kunne skrive dem ned, var følgelig stor. Jeg kunne ikke arbeide før jeg var ferdig på jobb!
Når så, sprang jeg ned til mitt stamsted-på-ubestemt-tid, hvor jeg over et glass vann nedskrev første del av en novelle/fortelling som etter all sannsynlighet ville fått bifall av de litterære kretser, om jeg ikke hadde blitt forstyrret av et forferdelig menneske: En fotograf, med vestlandsdialekt, men angivelig fra et fjernt land, uten hår og uforskammet kledd, med råtne tenner og utslitt skjegg..

Han kom til mitt bord, sa: «Hvorfor kommer du ikke å sitter sammen med oss?» Nå la jeg merke til at han hadde en kompanjong.
Jeg sa: «Jeg arbeider.»

Deretter ble det besværlig å presse ut de siste avsnitt. Min sinnsstemning var opphørt, og nabobordet ble just befolket av kakklende alenemødre. Jeg pakket sammen mine papirer, hentet meg en kaffe, og slo meg sammen med dette selskap.

Kompanjongen var en besyndelig type som jeg ikke tidligere har møtt. Han var liten, samtidig stor, hadde utstående ører nesten usynlig under et grusomt stygge hår, som jeg mistenker er en metode til forestilling. En typisk tosk. For han snakket ustanselig om alle ustanselige ting. Om politikk og stat, reisebilletter og pass, osv.. Og når jeg spurte fikk jeg bekreftet min anelse, det jeg anså som etter hans karakter, selvfølgelig; Han studerte Statsvitenskap!!! HAHA:.. hmm. Nok om det.

Jeg ble sittende ved noen kvarter, uten og si mye, men desto bedre lytte til all den snakk de ytet. Dette er kunstnere, fotografer og åndskraftens fremste førere! Hvorfor sitter de da og delikaterer med intriger, holder tekniske metoder og teknikker og oppdagelser hemmelig for hverandre. Er det hele en konkurranse og intet annet?

De var uforsiktige. Senere da konkurrentene kom, kunne jeg ganske enkelt ha røpet disse hemmelige metoder og teknikker. Om ikke annet en for å straffe dem deres uforsiktighet.

Jeg hater kunstnere.

Eksistensialistisk Søndag

Vår eksistensialistiske søndag begynte med en sedvanlig samtale utifra vår tilfeldige sinnsstemning. Den siste vinflasken var snart tom, og klokken nærmere halv ni på morgenen.
”Til min Kjære ville jeg gitt en fredet blomst. Ikke hvilken blomst som helst, slik som dere, som man kan plukke i annenhver grøft eller veikant, eller anskaffe seg over disk hos blomsterforhandleren, men en fredet blomst. Som en stille tyv i natten ville jeg snoket meg rundt høye trestammer, over spisse gjerder, løpe fra blodkjeftige bikkjer, for å bli denne blomst til eie. Så ville jeg gi den fra meg til henne, ved en tilfeldig anledning, uten å gjøre det til noen sak.”
”Men det betinger,” sa Filamond, som med en Gentlemans eleganse var prinsen av veltalenhet, og behersket best av alle kunsten med det utsøkte ord, ”at din Kjære besitter tilstrekkelige kunnskaper på emnet. Hun må vite at din blomst til henne er fredet, for du vil ikke være så taktløs og informere henne om det. Hvor er romantikken i det? For øvrig en god ide, i motsetning til Tiviers. Han gjør som han har vett til, den primaten. Tenk å være så tradisjonell, at man gir sin Kjære en rød rose på jubileumsdagen.”
”Hun er en meget tradisjonell dame,” sa Tivier, ”og gledet seg over rosen. Hvorfor skal alt være så galant og usettvanlig, særegent og tilrettelagt? Forstår dere ikke at hensikten med en gave er å markere noe symbolsk? Hvor pokker kan du oppdrive en fredet blomst, uansett?”
”Bygdøy. Jeg har sett den, for der vokser den nemlig flere steder, om ikke for å si overalt. Den er blå og vokser i frie omgivelser, uten gjerder og overvåkning. Riktig uforsvarlig, for der er mye kyr og barn i nærheten, som ikke vet bedre. Man trenger virkelig ikke forbryte seg syndelig mye for å plukke en. Og bare en. Det er alt man trenger for å glede sin Kjære.”
”Og hva heter så denne blomst?”
”Jeg husker ikke riktig. Noe eksotisk/erotisk, vet jeg.”
”Og hvordan lukter den?”
”Dra til helvete med det tullet! Hvordan skal jeg kunne vite hvordan den lukter?”
”Se så.. Ta en sigarett.”


Takk til S. Mer siden..

Enkelte dager hater man hele menneskeheten. Disse er de verste dager av alle. Men likevel så tilfredsstillende! For har ikke mennesket gjort seg hat skyldig? Får de ikke etter fortjeneste? Er ikke denne motvilje berettiget, og heller ikke ubetinget? Men hvordan reflekterer dette tilbake på en selv? Hva slags menneske er i stand til å hate menneskeheten?
Ah! Overflødige dypsindige spørsmål, som i liten grad opptar en når man spaseret rundt i gatene og skuer stykt på alle passerende. Når man bjeffer til den minste forstyrrelse, når man vil ha sitt hat for seg selv, ikke dele det med noen, ikke gi noen adgang til denne fantastiske galskap. Bevisstheten om det meningsløse ved alt er da særlig sterk, det nytteløse og håptomme ved tilværelsen gjør seg gjeldende. Noen ved øyekontakt ser skremt på en, og trår til sider for ens forrykte blikk. Man tenker man kan komme til å skade noen. Man får lyst til å skade noen. Man handler i affekt. Man sparker kanskje til en skitten udressert liten hund. Man kaster sigaretter i vesker og bæreposer. Man gjør alt slags små fikse triks, opererer som en urban terrorist med sine innfall. Hver besyndelighet en ser, hver forbrytelse som gjøres, bidrar til å øke hatet. Til slutt kan man ikke annet enn å flykte vekk, gjemme seg på sin hybel og vaske sin sjel ren med all tilgjengelig kunst og sjønnhet. Men hvor lenge til man igjen blir fordervet....

Paraply

Sannelig finner jeg det besyndelig å gå med paraply. Har alle vannskrekk?

Borgelig Drakt

Om man medregner omstendighetene rundt de nåværende anliggender i betraktningen, kommer det tilsyne en bravurital frekkhet fra ledelsens side. Ikke nok med at de betalet meg minstepris for et fysisk krevende arbeide, som opptar hele kvelden. De skal samtidig ha meg til så løpe rundt som barnepasser i et Selskap. Selskaper er som alle vet ikke mulig å snike seg usett til, med mindre man flyter inn i mengen som hvemsomhelst. Følgelig er det det jeg må gjøre. Men! det innebærer altså at jeg bekler meg i BUNAD! Denne Borgelige Drakt som mitt Kunstneriske sinn vokter seg for med frykt og avsky, dette plagg av symboler som romantiserer utdød nasjonalfølelse og nasjonalromantiske dyder. Æsj! Jeg nekter. Nekter. Jeg tar aldri på meg Bunad.

Sålangt min digtning tænder sind i brand, / sålangt går grænsen for mit fædreland.
H. Ibsen "Mit fædreland" (dikt i Morgenbladet 20. nov. 1894)

Konfikter

Tre av mine samboere er eksempler på den værste type mennesker. Disse fuck ups er utelukkende årsak til lite annet enn uhygge og kvalm. Da de beflitter seg med lite annet enn å rote til og skitne ut kjøkkenredskaper, osv, blir de nå møtt med motstand fra vår arbeidsgiver. Funny, er det at grunnen til deres sløvhtet og latskap ikke faller åpenbart eller selvfølgelig for ledelsen. Kan hende fordi ledelsen aller helst vil ignorere at idiotene bedriver all sin fritid med å røyke hasj. De sitter på sine små rom, og inhalerer med sløve drag, mens de hører på erotisk musikk.. Besynderlig..

Sha la la la la...

You know, there ain't no Devil, there's just God when he's drunk.. T.W.

Etter alt hell og utrolig lykke, har jeg blitt satt til ansvar på kontoret de neste dagene. På grunn av seminarer og møter, o.l., er jeg alene, og koser meg grådig med å kontrollere sakene slik jeg selv vil. Men, jeg er tross alt en pliktoppfyllende ung mann, og begår ingen forbrytelse mot mine oppdragsgivere. Det daglige arbeide blir unnagjort med samme elegante nøyaktighet som tidligere, bare med den bonus at jeg hører på musikk når jeg utfører det. Det passer meg naturlignok utmærket, helt til telefonen ringer og en aller annen skal ha tak i en annen eller ha tilsendt åpningstider og foredragsprogrammer. Æsj!

Litt om det som skjer..

Ingen nytelse er bedre enn tilfredsstillelsen av et behov; det være seg seksuelt, eller på andre måter biologisk, (se: mat, drikke, søvn, osv). Men vi få mennesker som vet å nyte dette ellers uutholdelige og grusomme liv fult ut, blir fratatt våre grunner til glede. Nå får vi ikke lenger være avhengig av nikotin, fordi det er skadelig for omgivelsene. Ettersom jeg har blitt gammel og slu, har jeg observert at det er omgivelsene som er skadelige, ikke vi. "Heng Dem, Heng Dem."

Politiske aktører spiller på alle sine djelevske instrumenter. De ut gjør et storband av konservative ryttere, en borgelig hær.. I dag behandler avisene denne sak med stor oppmerksomhet og fornedrer røykerne med de verste anklagelser. Men det er legitimt å mistenke at noen står bak denne propaganda. Våre journalister, hvis fantasi og entuiasme ikke er tilstrekkelig, kunne aldri kommet opp med at å røyke nå er "usexy, utrendy, utiltrekkende og ikke tøft"... Nei. Det er klart som klink at her står noen bak, noen kunstfiendlige djevler, noen som hater alt vakkert, som fornedrer nytelser som noe dekadent og okkult, som frykter diskusjoner ved kafebordet, som tror ledigang er latskap og at tid til overs og et pust i bakken er egoisme og mangel på nasjonal-samvttighet... "Heng dem.. Heng dem.."

De hensynsløse

Jeg har til gode å møte et menneske som ikke gjør seg skyldig i besyndeligheter. Som ikke forbryer seg regelmessig med de mest utilgivelige manerer eller oppførsel. Om man sitter vel plassert i et offentlig lokale, og bare har sine øyne med seg, observerer man de verste uvaner blant folk. Noen plukker nese, andre øre, noen slikker kaffekopper, snakker for høyt, ler ubehersket, holder på avsiser, osv...

Dette resultat av dårlig dannelse - den enkle selvfølgelige dannelse som skaper fred og fordragelighet blant kafegangere - sprer seg som palmesyke over hele byen. Hvordan blir det når ikkerøykerne kommer ut av sine dunkle huler, fra hvor de ikke har sett folk på årevis, og iallefall ikke hatt betydelig sosial kontakt, og befester seg ved våre kafeer og barer? Disse uoppdragede primater uten anstendighet til å tenne en sigar ved lystige anledninger? De kommer til å sitte der, uten å ta seg til noe annet enn å forbryte seg på normal anselighet og den korrekte dannelse. Jeg stoler aldri på en mann som ikke røyker....

Song to MIB

Se hva jeg fant.

The Mirza Song
(song to mib)


Tra la la la la
Det bor en kar i byen
Tra la la la la
Mirza heter han.

Han mista en gang skoen
Tra la la la la
Når han skulle krysse broen
Tra la la la la
Og mirza heter han

Tra la la la la
Han flyktet fra sin hjemmlandskrig
Tra la la la la
Og kom til nye trakter
Tra la la la la
Og Mirza heter han

Han møtte mange venner
Tra la la la la
Som han ofte gjerne sender
Tra la la la la
en liten hilsen fra et sted
Tra la la la la
hvor han holder ro og fred
Tra lei
hellig som palasser..

Tra la la la la la la
Tra la la la la la la

For Mirza var hans navn
For Mirza var hans navn
For Mirza var hans navn
Og Mirza var hans navn (fade out.)

------

Kanhende skulle man sette musikk til denne, og gjøre hyllesten komplett. Komposisjonen ble til 16 oktober 2003.

Altervin om morgenen

Drunken sleep.
Du våkner av mangel på luft. En kraftig hoste vekker deg fra å kveles, du ruller over på siden av anfallet, før du endelig til sist får slått opp vinduet, ut mot Morgentrafikken.
Halsen er sår og ekkel, tungen er som lær og smaker som alterbrød og/eller oblat. Du trenger vann, vann, vann!
Men du har ikke kopp. Ingen vannbeholder, fordi dine samboere er en gjeng utdritte svin som bruker 1 ny kopp til hvert måltid, og aldri vasker opp eller slår på oppvaskmaskinen, så alt står på kjøkkenbenken og lukter vondt. Så hva gjør du? Jo, kommer deg helt inn i skapet hvor det innerst inne står en nedstøvet gammel baby-kopp, som ingen viste stod der, og som ingen ville brukt uansett. Men du er tørst, halsen brenner og vann er den eneste medisin. Følgelig fyller du koppen med vann. Men den er liten, kan ikke fylles med nok vann til å tilfredstille din sinnsyke trengsel. Altså blir du stående som en gal, å fylle, så drikke, fylle og drikke av babykoppen, og da: Salvation.

Blog 1 - en test-

Man kan alltid se på en manns bart eller i hans skjegg hva han har spist. For all næring beflekker seg, og synliggjøres utenpå. Hvaom enten det er søt glasur fra bløte kaker, harde skorper eller sure brød, blodstekte biffer eller fettbomber, så sitter de små smuler tett i ansiktshårene. Det samme er gjeldende for drikke, høykulturell rødvin samt mjød eller sprit.
Hvilke inntrykk har ikke heri sin opprinnelse? Hvilken tankestrek har ikke krysset denne manns barberblad? For i dette ligger en hver manns forestilling for andre. Brutalt talt: Det ytre taler nødvendigvis på vegne av det indre.
Om man virkelig skal lære en mann å kjenne, studer hans skjegg, og studer det nøye. Smuler er tilsynelatende like, men vil alltid representere forskjelligheter og variasjoner.